Ta det "på sparket"!

Hei!

Dette er et innlegg helt dedikert til det jeg holder mest på med, teater, så om dere kjenner søvnen bre seg over øyenlokkene legg deg å sov. Ikke les videre. Ingen vil sovne oppå laptopen sin og våkne opp med tastatyrtrykk i panna. Sov nå.


  
Nå er jeg hjemme igjen, etter en fantastisk tur til Larvik. Det er helt sykt hvordan man knytter seg til et sted, daglige rutiner, betongvegger(jada. Jeg har så absolutt tenkt å ta akkurat denne delen opp hos psykologen neste gang tannlegeskrekken min plasserer meg der) og ikke minst personer. Herregud for noen helt fantastiske jenter jeg menger meg med. Det rett og slett skremmer meg at vi har kjent hverandre i tre år og ikke fått ordentlig kontakt før for noen måneder siden. Jeg har det faktisk helt grusomt med at turen er over og at jeg ikke skal le, klemme og være nervøs med disse jentene på en stund. 

    
Jeg har jo ikke fortalt ordentlig hva denne teatergreia går ut på, men det vi altså gjør er teatersport. Altså improvisasjon på scene(bedre kjent som sosialt selvmord) hvor vi, gjennom ulike teaterøvelser, driter oss ut så mye som mulig for å få publikum til å le. Vi våknet en søndag morgen, ante fred og ingen fare, og før vi viste ordet av det fikk vi sjokkbeskjeden: Den tidligere teaterlæreren vår(fra kulturskolen i Harstad. Det var der vi alle møttes i utgangspunktet) hadde meldt oss på talentkonkurransen UKM. Hvert år melder 25 000 enkeltpersoner seg på konkurransen. Det holdes "lokalmønstringer" og 500 personer gå videre i hvert fylke og møtes dermed til"fylkesmønstringen". Det holdes en fylkesmønstring i hvert fylke i Norge. Denne blir, for Troms fylke, holdt på Finnesnes(A.K.A Lenvik.. Tre timer unna Tromsø..i NORD-Norge) hvor vi klarte å gjøre vår beste opptreden noensinne og, til min store overraskelse(jeg er ikke optimisten i gruppa.. Lets just put it that way) var tre av 550 i landet som gikk videre til landsmønstringa.



Fra lokalmønstringa i Harstad.



Generalprøven på Finnsnes. På dette bildet gjør vi "på sparket- sparket" som vi tar hver gang vi kommer på scenen.

Så da var vi sikre, vi skulle gjøre dette til en ordentlig greie. Vi kom på det fantastiske navnet "på sparket" og nå, bare et par måneder senere, har vi en logo, en "greie" vi gjør hver gang vi kommer på scenen, "uniformer" og en maskot(som for øyeblikket ligger å flyter i fjæra i Larvik). Jeg føler meg så nær disse jentene. De har sett meg på mitt verste(jeg blir svakt sinna når jeg stresser..) de har sett meg på mitt beste, og de er de mest støttende jentene jeg noensinne har møtt.

Tatt i Larvik. Ingrid lengst mot venstre, Anneke i midten og meg til høyre. 


Vi har Ingrid, den allsidige, rolige og fantastisk morsomme jenta som ALLTID har en replikk på lager og sjeldent tar livet for seriøst. Uansett om hun er sur, er hun blid, og det er vanskelig å få til det. Jeg må smile bare jeg tenker på henne. Og med tanke på pessimisten i meg, som jeg nevnte tidligere, er det i seg selv også ganske vanskelig og oppnå. Så Ingrid du er fantastisk på absolutt alle måter ♥

Også fra Larvik. Disse bildene fra Larvik hvor vi "sparker" vant vi en instagram konkurranse med og fikk bli intervjuet på "UKM-tv"

Og så Anneke. Nydelige, engasjerte og ikke minst kunnskapsrike(no joke. She wears the brains in the family)Anneke som rister, hopper og klapper hver eneste gang hun blir glad for noe. Gjerne alt samtidig og gjerne oppå oss andre. Det er ikke tvil om at hun har fått all optimismen jeg ikke fikk. Hun vet alltid hva hun skal si, og sier alltid det rette. Du er herlig ♥

Jeg derimot er den vanskelige. Har problemer med å se det positive i ting og er til tider litt for spydig. Jeg er nok planleggeren og den som "holder styr". Men Gud jeg hadde vært lite i teatersport-verden uten jentene mine. Uansett funker gruppa utrolig bra. Vi utfyller hverandres mangler(rettelse: de utfyller mine mangler) og sammen kan vi ta over, underholde og åpne øynene for teatersport i en hel verden.


 


 

 
  

Nå er jeg uansett hjemme fra UKM-festivalen og jeg aner ikke hvordan livet skal gå videre uten betongvegger som var bak luftmadrasseme våre og kvelds-turene våre rundt på Thor Heyerdahl VGS. Vi MÅ dit neste år også, ikke sant jenter? Tenker vi sier det jeg!

-MiaMalen♥

Én kommentar

Carina Fyhn Hansen

02.07.2013 kl.13:31

Så gøy at du blogger Mia, visste jeg ikke! Håper det er lov for tante å følge med ;) Kjempeartig å se bilder og lese om UKM, knalltøffe jenter er dere! Har veldig lyst å se dere i aksjon... Meld gjerne fra om kommende opptredener:) Og forresten, don't sell yourself short, jeg kunne vel bare sånn i farta kommet på en ti-tolv andre positive egenskaper du kunne lagt til når du omtaler deg selv. Stå på! Klemklem:)

Skriv en ny kommentar

hits